På dei fleste områda sluttar komiteen seg til dei framlegga og tiltaka meldingane skisserer. Men det går mot stortingsval og partia sine posisjoneringar trer tydeleg fram i innstilling til bibliotekmeldinga og innstilling til digitaliseringsmeldinga.

Og dei som er interessert i digitalisering og bibliotekpolitikk bør merke seg skiftande fleirtals- og mindretalskonstellasjonar. Det som er nemnt her kan fort kome igjen som tema i den komande valkampen.

Og hugs – kulturløftet med 1 % av statsbudsjettet til kulturformål byrja som ein mindretalsmerknad i kulturkomiteen. Den gong galdt det kulturmeldinga. Vel eitt år seinare var mindretalet blitt til fleirtal.

Så les alt!

Men hva med biblioteket da, kan ikke det brukes? Er det andre folk som går dit, på andre tidspunkt eller i andre ærend? Og er det mat og vin som skal til, eller annet enn kulturfond i hyllene? Vi leser i lokalaviser at bibliotek skal legges ned pga budsjettkutt, men nye litteraturhus vil de ha. Og det forstår vi godt. Et Litteraturhus med mye publikum og interessante foredrag, både om litteratur og samfunnsaktuelle tema, ja til og med skikkelig sære tema tar de opp. Folk vil ha gode møteplasser der det er meningsfylt å oppholde seg.

Bør vi ikke fortelle folk at bibliotek er litteraturhus så godt som noen? Eller er det navnet? Da BI fikk sitt flotte nye bibliotek i Nydalen hadde de i flere år argumentert for et nytt læringssenter. Bibliotekarene mente at et navneskifte var nødvendig for at bibliotekeierne skulle forstå hvor viktig et godt og moderne bibliotek er, og være villig til å investere så mye ressurser i et læringssenter som egentlig var et kamuflert bibliotek.

Skal vi nå fortelle politikerne at det egentlig er litteraturhus vi driver? I alle fall må vi studere litteraturhuskonseptet for å finne inspirasjon og ideer til å aktivisere eget bibliotek. Og gjerne gjennomføre noen seriøse undersøkelser om hvem som går hvor og hvorfor. Og ikke minst bruke mer av bokbudsjettene til arrangement og kunnskapsformidling for at biblioteket skal bli en mer synlig samfunnsaktør og en attraktiv møteplass. Det er på tide med en fornyelse. Modellbibliotek, sier Giske.

Dette er noko av det som kjem fram i eit brev til Stortinges familie- og kulturkomite.

Bibliotekorganisasjonene har samla seg i nettverket “Bibliotekparaplyen” og i eit brev av 14. mai 2009 stiller dei seks krav til Stortinget:

1) Løns- og stimuleringsmidlar
2) Program for utvikling av modellbibliotek
3) Fylkesbibliotekets betydning og ABM-utviklings rolle
4) Kompetanseutvikling
5) Nasjonale lisensar
6) Investering i bibliotekbygg

Høyringa i Stortinget er nå avslutta, men komteen tek imot skriftlege innspel og saksordførarar og partifraksjonane formulerer nå tekstar til innstillinga som i fylgje Stortinges nettside skal liggje føre 9. juni.

Regjeringen ønsker bibliotekløsninger og -strukturer som er robuste nok til å møte morgendagens behov, arbeid i samme retning og bibliotekjenester med høy kvalitet. For å oppnå denne utviklingen vil regjeringen opparbeide ny kompetanse i bibliotekene.

ABM-utvikling har lagt vekt på å holde temaet kompetanseutvikling godt oppe på dagsorden. Sentrale bibliotekledere og -eiere deltok i fokusgruppesamtaler om kompetanseutvikling vinteren 2008. Samtalene ble oppsummert i en egen rapport (pdf) og dannet grunnlaget for et utkast til rammedokument om kompetanseutvikling i bibliotek. Rammedokumentet har vært på høring. Gjennom denne prosessen er det samlet mange og gode argumenter for et kompetanseutviklingsprogram for bibliotekene.

ABM-utvikling har revidert rammedokumentet både på bakgrunn av høringsuttalelser og bibliotekmeldingen. Dokumentet vil bli utgitt som et ABM-skrift og distribuert i sektoren. Forhåpentligvis blir det et nyttig grunnlagsdokument når arbeidet med å opparbeide ny kompetanse i bibliotekene tar fart for alvor så vel nasjonalt og regionalt som lokalt.

På spesielle områder er bibliotekmeldingen særlig tydelig på at kompetansen må styrkes, som det flerkulturelle: “For å styrkje biblioteka som bidragsytarar til inkludering, integrering og kulturelt mangfald er det behov for meir utviklingsarbeid og kompetansehevande tilbod” (s. 25). Det gjelder også litteraturformidlingen: “Det må likevel seiast at mange stader er det er eit potensial for å utvikle og profesjonalisere litteraturformidlinga gjennom det lokale folkebiblioteket. Dette er ei viktig utfordring i tida framover” (s. 133).

Når det gjelder digitale tjenester fastslår digitaliseringsmeldingen at formidlingskompetansen på abm-feltet må styrkes (kap. 10.6), mens bibliotekmeldingen peker på behovet for å utvikle bibliotekenes kompetanse på å yte tjenester i den digitale kunnskapsallmenningen (s. 11).

Lederutvikling er en annen utfordring. Bibliotekmeldingen understreker forskjellen mellom den kompetansen som skal ligge i førstelinjetjenesten (veiledning og formidling) og den kompetansen som må samles på et høyere nivå (ledelse, utvikling, planlegging).

Meldingen konstaterer at det er et kompetansegap i folkebibliotekstrukturen som må fylles. Som svar på denne utfordringen pekes det ikke bare på kompetanseutvikling men også på forpliktende samarbeidsformer, som vertskommunemeodellen: ” … vertskommunesamarbeid kan gje betre tilgjenge til særskild kompetanse, betre kvalitet på tenestene og ein viss  rasjonaliseringsgevinst. I eit samarbeid mellom bibliotek vil alle tre aspekta vere viktige” (s. 103).

Likevel understrekes det at at kompetanseutvikling for hele biblioteksektoren vil bli vurdert som et særkskilt tiltak. Et slikt initiativ vil føye seg inn i rekken av liknende satsinger i England, Nederland og Danmark. Departementene vil også vurdere behov for en ny evaluering av grunnutdanningen for bibliotekarer.

De senere årene er det gjennomført kompetanseløft både i grunnopplæringen og i barnehagesektoren. Der er det et godt erfaringsgrunnlag når det skal vurderes et kompetanseløft i biblioteksektoren.

I påvente av et mulig kompetanseutviklingsprogram er det viktig å fortsette dialogen om hvordan det kan utformes. ABM-utvikling vil ta nærmere initiativ til slik dialog.

Det heiter ikkje bok lenger. No må du ha minst ein bokstav i tillegg for å forklare kva du les. Det forstod eg då eg var fluge på veggen i Stortinget i går kveld. Elektroniske bøker, avgiftsfritak, økonomi, kompetanseheving, leseår og forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbibliotekt var dei mest sentrale emna for dei ni organisasjonane som i går kveld var på høyring i familie- og kulturkomiteen i Stortinget.Det var ein samstemt bodskap om at både myndigheiter og aktørane i framtida må satse mykje på nye elektroniske distribusjonsformer for litteratur.

Kommunenes Sentralforbund opna ballet. Dei var godt nøgde med meldinga og signaliserte ei positiv haldning til vertskommunemodellen. For KS er det greit at det ikkje lenger er lovpålagt å ha eit fylkesbibliotek. KS argumenterte sterkt for auka rammeoverføring til kommunane.

Kompetanseheving og ei sterkare satsting på skolebibliotek var det viktigaste for Fagforbundet. Dei kom også inn på forholdet mellom ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket. ”Nasjonalbiblioteket er eit bibliotek og aktør i marknaden, ABM-utvikling noko heilt anna og meir overordna for sektorane”, sa representanten med fortid som biblioteksjef. Ho hadde ”stukke av” frå den pågåande LO-kongressen og fortalde den interessante historia bak samarbeidet mellom Nøtterøy og Tønsberg som har hatt felles bibliotekteneste sia 1927.

Også Norsk bibliotekforening ga støtte til arbeidet i ABM-utvikling, men representantane var naturleg nok dei som hadde den lengste – og mest gjennomarbeidde, lista med framlegg til tiltak. Breiare samarbeid, både regionalt og innanfor kommunen, styrke leddet nærast brukaren, kompetanseform, særskilt leiarutvikling, leseår, auka prosjektmidlar var noko av dei mange punkta dei rakk å framføre innanfor dei 15 minuttane dei hadde til rådvelde, – tid som også skal gå med til spørsmål frå representantane. ”NB er eit viktig operativt bibliotek, ABM-utvikling ein utviklingsaktør og forvaltningsinstans”, sa dei.

Så følgde dei på.

Bibliotekarforbundet var om mogleg ytterlegare prinsipiell i tenkinga om forholdet mellom ABM og Nb og dei peikte på Drammensbiblioteket som ein rollemodell der ein har lukkast å sameine både folkebiblioteket, fylkesbiblioteket og fagbiblioteket i same bygning. Dei etterlyste fleire stillingar for å kome opp på nivå med Finland og Danmark. På konkrete spørsmål frå komitemedlemene kom svaret: ”Vi treng 2000 nye stillingar for å bli like gode som grannelanda, i staden har vi mista 105 årsverk, jf abm-statistikken”.

Den norske Bokhandlerforening var svært oppteken av at biblioteka og forlaga finn felles plattformar for tilgang til og distribusjon av elektroniske bøker. Distriktsbokhandelen er under sterkt press og med store krav til omstilling og behov samarbeid med aktørar. Den norske Forleggerforening satsa alt på ein bodskap – få fritak for meirverdiavgift for e-bøker.

Norsk fagbibliotekforening var oppteken av prosessen som er før materiale og rapportar blir publisert og dei store kostnadene ved å få tilgang til elektroniske tidsskrift og lisensar. Norsk Teaterråd presenterte Dramas – manusbibliotek på nett.

Leser søker bok etterlyste rask planlegging for at leseåret 2010 skal bli vellukka. Dei ønskte seg ein norsk versjon av det engelske prosjektet Quickreads. Og meir pengar til å involvere fleire bibliotek i leseprosjekt. På konkrete spørsmål frå komiteen opplyste dei at prosjektmidlane frå ABM-utvikling hadde mogleggjort at dei kunne få gjort nye prosjekt. Og leser søker bok er nok den som framstod som mest lobbyvant – dei hadde ferdigskrive forslag til komitemerknader. Klipp og lim!

Frå komiteen deltok May Hansen (SV), Britt Hildeng (A), Olemic Thommessen (H), Karin Woldseth (Frp), Trine Skei Grande, May Helen Molvær Grimstad (Krf) og Trond Lode (Sp). Det kom korte spørsmål frå fleire av medlemene, flest frå Hansen som er saksordførar for bibliotekmeldinga.

Som tilhøyrar på bakre benk må eg få gje ros til komiteleiar Molvær Grimstad som skapte ei veldig vennleg og god atmosfære for alle dei som kom til høyringa. Dei folkevalde – i alle partia – er genuint opptekne av biblioteket si rolle i samfunnet, og fleire stilte veldig relevante spørsmål. Og dei la vekt på at dei skriftlege innspela til høyring er svært viktige. No jobbar dei vidare med saka, mot 9. juni som er komiteens frist for å ha ferdig tilrådinga.

Kvifor eg sat der? Vi jobbar på spreng med eit nytt nummer av magasinet ABM slik at det skal vere ute ”på gata” i neste veke, før komiteinnstillinga er klar. I dette nummeret har vi ei brei dekning av bibliotekmeldinga og digitaliseringsmeldinga og stiller vi tre konkrete spørsmål til kvar av representantane.

Og noko har eg altså lært. Det som før berre var ei bok heiter altså heretter p-bok.
P for papir.

I kveld vart Jærmuseet kåra til eit av Europas beste museum. I konkurranse med over 50 andre museum fekk dei prisen “The Micheletti Award” som beste industri eller tekniske museum. Prisen som beste europeiske museum 2009 gjekk til Salzburg Museum i Austerrike.

Det var ein stolt direktør Målfrid Snørteland som tok imot prisen under den store museumsgallaen European Museum of the Year Award (EMYA) i Bursa i Tyrkia. Jærmuseet stilte som norsk kandidat. 32 museum frå 26 land i Europa var att i finaleheatet under kåringa i kveld.

Juryen var spesielt imponert over arbeidet med å bygge opp den nye vitenfabrikken og museets evne til å stimulere dei besøkandes nysgjerrigheit og kunnskap om vitskap og teknologi. Juryen fann det også interessant at dette museet dekker eit større regionalt område med mindre lokale einingar samla under den felles papaplyen Jærmuseet.

Europa har altså lagt merke til den norske museumsreformen. I august i fjor hadde museet besøk av mine jurykollegaer François-Xavier Nève frå Belgia og Mikhail Gnedovsky frå Russland. Besøket vart dekt av både Stavanger Aftenblad og Jærbladet.

Og for å gjere det heilt klart, – det er jurymedlemenes besøksrapportar som gjorde utslaget. Ikkje at eg er norsk medlem i juryen. Instruksen om ”å halde ganske kjeft” når ein handsamar eigne lands kandidatar er ganske klår. Men det er fullt fortent at museet no mottek denne prisen og det er mi fulle støtte at dei får den. Dei to Målfridane gjorde eit svært solid inntrykk under presentasjonen på torsdag. På ein folkeleg og engasjert måte fortalde Målfrid Snørteland om oppbygginga og tenkinga bak museet, medan Målfrid Grimstvedt demonstrerte ei gamal reidskap til å heise vekk stein frå jordene på Jæren.

Og Jærmuseet har fleire knoppskytingar på gang. Neste mål er å realisere eit heilt nytt Garborg-senter, samlokaliserast med det lokale biblioteket. Nesten eit lokalt abm-senter.

I kveld smiler eg i Bursa!

”Alle skal med” var slagord for et regjeringsparti ved forrige valg. Det er et godt slagord for digitalisering og digital tilgjengelighet til samfunnets arkiver. Organisering og prioritering i digitaliseringsarbeidet må sikre at et allsidig utvalg av kilder – fra alle bevaringsinstitusjoner – kommer på nettet. Vi må for all del ikke få A og B institusjoner når det gjelder digitalt innhold og digitale tjenester.

Det overordnede målet for digitalisering er at alle som har bruk for kilder og dokumentasjon skal få tilgang til relevante og allsidige arkiver fra de ulike sektorer av samfunnet. Og alle arkivbevarende institusjoner landet over må delta dersom målet skal nås.

Samfunnets arkiver blir til i et samspill mellom stat, kommuner og private aktører (bedrifter, organisasjoner og personer). Statlige, kommunale og private arkiver utfyller og belyser hverandre både som kulturhistoriske kilder og som rettighetsdokumentasjon – og de er integrerte deler av det kollektive samfunnsminnet.

Digitaliseringsmeldingen presiserer at arkiv fra privat samfunnssektor skal tilrettelegges digitalt, og ABM-utvikling er gitt en særlig rolle i å koordinere og utvikle arbeidet med privatarkivene ”utenfor Arkivverket” – det vi si i alle fylkesarkiv, interkommunale arkiv, byarkiv, private arkivinstitusjoner og i alle museer og bibliotek som bevarer privatarkiver. Nettverksbygging og partnerskap for allsidig arkivdokumentasjon av privat samfunnssektor blir ved dette en særlig oppgave for ABM-utvikling.

Digitaliseringsmeldingen har noen formuleringer som kan gi inntrykk av at virkemidler skal rettes ensidig inn mot oppgavene i statens egne institusjoner. Dette kan leses som en begrensning, siden disse institusjonene har hatt og naturlig vil ha hovedfokus på materiale de selv oppbevarer og har et lovpålagt ansvar for. Representanter for regionale/lokale/kommunale arkiv har allerede rettet kritikk mot meldingen på dette punktet, og det er all grunn til å ta denne kritikken som et faresignal. For ABM-utvikling blir det viktig å fremheve andre avsnitt i stortingsmeldingen, og fremme forslag, som utvider perspektivene og kan samle arkiv-Norge bak digitaliseringsløftet. Kommunale arkivinstitusjoner (interkommunale arkiv og byarkiv) og museene forvalter samlet helt vesentlige deler av samfunnets arkiver (opp mot 300 000 hyllemeter, herunder millioner av unike fotografier og en god del film og lydopptak som har tilknytning til kommunale og private arkiv). Det må på plass samarbeidsordninger og virkemidler (såmidler/støtteordninger) som trekker disse med, blant annet prosjektmidler for digitalisering av kommunale arkiver og av privatarkiver.

Digitaliseringsmeldingen gir løfter om enklere tilgang til arkiver som befolkningen spør etter. Skal disse løftene kunne holdes, må følgende på plass:

1. Representativitet og allsidighet i dokumentasjon og kildetilfang, i tid, tema/samfunnssektor og geografi.
2. Infrastruktur og søke- og distribusjonstjenester som gjør at alle institusjonene får sitt materiale på nettet på en god måte
3. Kompetanseoppbygging og kompetansesentra for digitalisering og digital tilgjengelighet i alle deler av landet. Det er også behov for landsdekkende fellestjenester, eksempelvis sikringsmagasin, men fellesløsninger må ikke utvikle seg til flaskehalser eller kvele regionale initiativ.
4. Samarbeidsordninger, partnerskapsmodeller og utviklingsmidler (søkbare program) som kan brukes til å trekke med hele arkivsektoren, blant annet prosjektmidler for digitalisering av kommunale arkiver og av privatarkiver.
5. Større grad av brukermedvirkning. Det er i dialogen mellom bevaringsinstitusjonene og brukerne at det mest spennende skjer. Det er her vår viktigste nye ressurs ligger.

]]> http://abmblogg.no/2009/05/07/alle-skal-med-digitalisering-av-arkiv/feed/ 1 http://abmblogg.no/2009/05/05/abm-tenester-utanfor-institusjon/ http://abmblogg.no/2009/05/05/abm-tenester-utanfor-institusjon/#comments Tue, 05 May 2009 19:42:23 +0000 Gunnar Urtegaard http://abmblogg.no/?p=660 Tysdag 5. mai gjekk med til møte, telefonar, e-post og anna. Denne dagen var og 340 personar innom Digitalt fortalt, 739  las eit eller anna på heimesidene til ABM-utvikling, 117 sjekka ABM-bloggen og kring 3600  vitja Kulturnett.no. Eg har ikkje tal for besøk på dei regionale kulturnetta sine sider. Dei som har mykje innhald har stor trafikk. Det veit eg.

Tek me utgangspunkt i desse tala og strekkjer dei 12 månader fram vil 124.000 koma til å besøka Digitalt fortalt, 42.000 vil lesa ABM-bloggen, 270.000 vil vitja ABM-utvikling sine nettsider og 1.3 millionar vil lesa eit eller anna på Kulturnett.no. Er dette gode tal ? Det veit eg ikkje. Dei kan heilt sikkert bli betre. Digitalt fortalt er t.d. nystarta. Her vil tal forteljingar auka mykje og det vil nok trafikken gjera og. Me kan med stor rett hevda at det er på Internett ABM-utvikling møter folk, ikkje på kontora, i telefonen eller i møteromma.

Me manglar gode tal på bruk av tenestene

Digitaliseringsmeldinga inneheld svært lite tal som fortel om bruken av ulike digitale tenester. Unnataket er Arkivverket. Her får me gode tal for bruken av Digitalarkivet. For bibliotek og museum er det vanskeleg å finna tal som fortel kor mange som brukar dei digitale tenestene som vert omtala. Bibliotekmeldinga tek opp dette spørsmålet. Departementet slår fast at det finst for lite data om kva som skjer i abm-sektoren. Me veit kort og godt for lite om kva som skjer i eit abm-landskap i svært stor endring.

”Med utgangspunkt mellom anna i ulike former for indikatorsett og spesielle kartleggingsprosjekt skal det lagast samla tilstandsrapportar om det som rører seg i feltet. Det kan i sin tur tene som grunnlag for å vurdere korleis den konkrete politikken på feltet bør utformast.”

(Bibliotekmeldinga side 119.)

Digitalarkivet og brukarane

Digitalarkivet vart lansert i januar 1998 som eit samarbeid mellom Historisk Institutt ved Universitetet i Bergen og Statsarkivet i Bergen. Etter at dei landsdekkande folketeljingane frå 1865 og 1900 vart lagde ut, kom talet på daglege besøk snøgt opp i 4-5000 alt første året. No er mellom 15.000 og 17.000 innom Digitalarkivet dagleg.

Tilbodet førte til at Statsarkivet fekk mykje epost og mange telefonar. Folk ville vita meir. Dei første dagane var dette berre kjekt og gledeleg, men det auka berre på og vart etter kvart eit problem.

Våren 1999 oppretta Digitalearkivet brukarfora på nettet. Her kunne brukarane stilla spørsmål til andre brukarar samstundes som arkivet og kunne ta unna ein del.

I dag svarar brukarane sjølve på kring 80% av alle spørsmåla, i alt nær 8500 spørsmål i året! Digitalarkivet har alltid hatt ein medviten strategi om å ha eit nært tilhøve til brukarane. Det gir brukarane ei sterkare kjensle av å vera medeigarar i nettstaden enn om dei berre fekk lov å vera passive brukarar. I dag svarar brukarane på 80 % av spørsmåla og kanskje enno viktigare – dei leverer 80 % av alt nytt tilfang til i basane. Brukarane tilfører nettstaden positivitet, engasjement og dugnadsånd.

Kulturnett Sogn og Fjordane

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane byrja tidleg med tenester på nettet. Dei første kom i 1995/96. Institusjonen hadde på den tid besøk av nokre hundre gjester på lesesalen gjennom året. Kulturnett Sogn og Fjordane opna i 1998. Brått steig talet på besøk frå lesesalsnivået på nokre hundre i året, til over 100.000 og etter kvart til fleire hundre tusen besøk på nettstaden i året.

Arkivet opna og for at brukarane kunne leggja inn opplysningar om eldre foto og om emigrantar til USA. Dei første dagane var dette kjekt og teikn på god respons, men dei tilsette drukna snart i spørsmål og opplysningar som burde handsamast. Me innsåg at dette måtte me gje opp. Dei fekk bruka tenesta og kvarandre. Kommentarane til emigrantar og til foto var gode og utfyllande, men me makta ikkje handsama dei slik me først trudde me skulle. Me måtte berre la dei leva sitt eige liv og verta synlege for andre brukarar som ei ny og viktig teneste. Etter kvart har mange tusen bilete fått god dokumentasjon frå dei som har vitja nettstaden. Her ser me korleis gamal tankegang og tilnærming på mislukka vis vart freista nytta på nytt og brukargenerert tilfang. Det må få leve sitt eige liv, ikkje verta pressa gjennom eit institusjonsfilter.

Døma frå Digitalarkivet og frå Kulturnett Sogn og Fjordane viser oss konturane av det som skjer. Institusjonane vert på eit vis reduserte til viktige hjelpemotorar i eit stort nettverk. Brukarane tek over og driv tenestene framover slik dei ynskjer det.

Bokhylla.no

Eit av dei store tiltaka i digitaliseringsmeldinga, Bokhylla.no, er presentert i pressa før meldinga er vedteken av Stortinget. Staten skal betala kring 5 millionar i året for at alle titlar frå 1790-åra, 1890-åra og 1990-åra skal kunna lesast på Nasjonalbiblioteket sine nettsider. Dette omfattar kring 50.000 titlar eller knapt 15 % av alle norske titlar som er utgjevne. Vert tiltaket vellukka og prisen den same for å opna for alle dei 450.000 norske titlane, vil årleg kostnad for frikjøp av rettar kanskje bli 30-40 millionar kroner.

Bokhylla.no byggjer på erfaringane frå Nordområdeprosjektet. Eg  tykkjer det er vanskeleg å finna tal som viser kor mange personar som har besøkt tenesta i snitt dagleg eller gjennom 12 månader. Det vert sagt at bruken har vore god. Andre har hevda at bruken har vore meir avgrensa, kring 10 besøk for dagen og nokre få tusen omrekna til besøk på årsbasis. Dette er uansett eit dristig og spanande tiltak som me vil fylgja med stor interesse framover. Spanande fordi det kan få mange utfall og mange konsekvensar, mellom anna:

- Verta ein stor suksess og føra til at norske titlar vert meir lesne, også eldre utgjevingar

- Brukarane er interesserte, men at formatet med skjermlesing ikkje er tiltalande nok. Kanskje vil brukarane forlanga at tenesta leverer i e-bokformat

- Påverka folk sine vanar når det gjeld bruk av biblioteka

- Påverka biblioteka, vil dei ta lettare på norsk litteratur frå t.d. 1990-åra og visa til bokhylla.no ?

- Påverka prisnivå og metodar for frikjøp av materiale

- Det kan visa seg at interessa frå brukarane er for låg i høve til kostnad og at satsinga kan påverka framtidig prioritering

- Brukarane vil heller ha anna materiale som i dag er vanskeleg tilgjengeleg

Bokhylla.no vil gje oss svært mykje nyttig erfaring frå alle fasar i arbeidet – frå digitalisering i den eine enden til bruken av materialet i den andre. Prosjektet skal evaluerast i 2011. Eg vil gje ros til NB for ei stor satsing, og vonar på ein god debatt kring erfaringane framover.

Lesesalen tømmest for folk

Statsarkivet i Bergen hadde jamnt over 30 personar på lesesalen sin før dei opna Digitalarkivet. I dag sit det gjerne berre 3-5 personar i den flotte lesesalen med eikemøblane. Statsarkivet seier dei ynskjer denne utviklinga. Det gjer brukaren og. Arkivet får frigjort ressursar til andre oppgåver. Brukarane fungerer på eit vis som ein enorm og kanskje litt ustyrleg avdeling av Statsarkivet og arkivverket. Med all respekt for dei tilsette i Statsarkivet i Bergen så trur eg nok den samla kompetansen i den “nye” avdelinga er langt større enn i institusjonen.

Når ein etablerer slike tenester utanfor institusjonane, startar ein samstundes prosessar som litt etter litt endrar institusjonane sin samfunnsrolle på mange område. Det endrar og brukarane og det endrar dialogen. Me har berre pirka litt bort i desse spørsmåla her. Endringane kan i mange høve frigjera ressursar som så gir institusjonane endå større valfridom når det gjeld kursen framover. Dette er viktige spørsmål som må takast opp i kjølvatnet av digitaliseringsmeldinga.

Jeg vet at det mange steder mobiliseres når det foreslås at filialer skal legges ned, men hvilke argumenter brukes? For å bruke litt store ord, dreier dette seg om folkebibliotekets samfunnsoppdrag – det dreier seg om å definere tydeligere hva det lokale folkebiblioteket skal være for innbyggerne i lokalsamfunnet. En lokal hjørnesteinsbedrift burde se folkebiblioteket som litteraturhuset i bygda – som kulturhuset, samfunnshuset der folk kan møtes – som et sted for rekreasjon, opplevelse og rom for egne aktiviteter. Slikt gjør at folk trives, og det blir lettere å både rekruttere og beholde dyktige medarbeidere. I tillegg burde hjørnesteinsbedriften se folkebiblioteket som en alliansepartner i arbeidet med å gi folk basiskompetanse i hvordan håndtere en pc og bruke internett, uavhengig av alder og ferdigheter, slik som DigiKombi-prosjektet legger opp til. Folkebiblioteket skal være et sted for egen læring, og det skal sørge for at barn og unge opplever både leseglede og “lesedugleik” som det heter i bibliotekmeldinga. I tillegg bør biblioteket være det stedet i lokalsamfunnet innbyggerne utfordres til å tenke nytt, og til å delta aktivt i det som skjer, og i samfunnsdebatten.

Dette krever mange steder i Norge en opprustning av folkebiblioteket, slik at det får den betydningen i lokalsamfunnet det skal ha.