I Dagens Næringsliv i dag leser jeg at møbelprodusenten Talgø truer å ta med seg 150 arbeidsplasser ut av Surnadal kommune hvis skolen i Todalen legges ned. Det som er interessant, er at fabrikkeieren definerer skolen, barnehagen og butikken som de tre pilarene i et lokalsamfunn, og nå setter harde skyts inn for å berge grendeskolen. Barnehage og butikk er ikke nok. Nå skal jeg ikke dra opp den store debatten om skolestrukturen i Surnadal kommune, den får de ta selv. Men jeg spør meg om hva som skal til for å oppleve en tilsvarende mobilisering for folkebiblioteket i en kommune?

Jeg vet at det mange steder mobiliseres når det foreslås at filialer skal legges ned, men hvilke argumenter brukes? For å bruke litt store ord, dreier dette seg om folkebibliotekets samfunnsoppdrag – det dreier seg om å definere tydeligere hva det lokale folkebiblioteket skal være for innbyggerne i lokalsamfunnet. En lokal hjørnesteinsbedrift burde se folkebiblioteket som litteraturhuset i bygda – som kulturhuset, samfunnshuset der folk kan møtes – som et sted for rekreasjon, opplevelse og rom for egne aktiviteter. Slikt gjør at folk trives, og det blir lettere å både rekruttere og beholde dyktige medarbeidere. I tillegg burde hjørnesteinsbedriften se folkebiblioteket som en alliansepartner i arbeidet med å gi folk basiskompetanse i hvordan håndtere en pc og bruke internett, uavhengig av alder og ferdigheter, slik som DigiKombi-prosjektet legger opp til. Folkebiblioteket skal være et sted for egen læring, og det skal sørge for at barn og unge opplever både leseglede og “lesedugleik” som det heter i bibliotekmeldinga. I tillegg bør biblioteket være det stedet i lokalsamfunnet innbyggerne utfordres til å tenke nytt, og til å delta aktivt i det som skjer, og i samfunnsdebatten.

Dette krever mange steder i Norge en opprustning av folkebiblioteket, slik at det får den betydningen i lokalsamfunnet det skal ha.